Gransnutebillen er en bille fra den artsrike gruppen snutebiller. Billene er den ordenen i insektsverdenen som er mest artsrik. Det vitenskapelige navnet er Hylobius abietis. Minst fire forskjellige arter forekommer i Norden (slekten Hylobius).
Vi anbefaler
Hurtigguide
- Gransnutebillen er en type bille som er vanlig i barskog i hele Norge, men er mest utbredt sør i landet
- Gransnutebillen er svart med gule flekker
- En voksen bille blir ca. 8–14 millimeter lang
- Gransnutebillen klassifiseres som skadedyr i skogsindustrien
- Billen lever hovedsakelig av saftig innerbark fra unge bartrær
- De største skadene skjer på nyplantet skog ved ferske hogstfelt
- Hvor omfattende skadene er avhenger blant annet av plantenes art, tilstand og jordsmonn
- Se etter avgnagd bark på stubber og greiner for å finne eventuelle gransnutebiller
- Siden gransnutebillen ikke er et skadedyr (for hus og hjem), er det ikke nødvendig å behandle med insekticider. I EU er det dessuten et krav om å bruke ikke-kjemiske metoder i første rekke
Fakta om gransnutebille
Man vet at det finnes rundt 350 000 billearter i verden. Ca. 3500 av dem forekommer i Norge. I Norden betraktes gransnutebiller som skadedyr først og fremst av skogsindustrien. Grunnen til dette er at adferden deres ofte forårsaker store skader med høye kostnader for denne industrien.
Først og fremst er det nyplantet skog ved ferske hogstfelt som rammes, da det vanligvis finnes mengder med stubber her som inneholder mat som gransnutebillen lever av. Gransnutebillene bruker også stubbene når de formerer seg.
Utseende
Mange synes at gransnutebillen har et ganske morsomt utseende, kanskje på grunn av den store snuten. Voksne gransnutebiller er relativt små. De blir bare rundt 8–14 millimeter. Faktisk kan fullvoksne gransnutelarver være lengre enn voksne biller, ettersom larvene som oftest er rundt 14–16 millimeter.
En voksen bille har en svart kropp med gule flekker, som sammen med den lange «snabelen» er et typisk kjennetegn på gransnutebillen.
Utbredelse
I Norden finnes det fire kjente arter av slekten Hylobius. Tre av disse artene er avhengige av bartrær for å overleve. De mindre snutebilleartene er ikke like vanlige. Man kjenner dem likevel igjen på at de gnager på bartrær, akkurat som «den vanlige gransnutebillen».
I Nord-Amerika finnes det to arter i Hylobius-familien som også kan forårsake omfattende skader på bartrær. Her brukes lignende bekjempelsesmetoder som i Europa i den hensikt å begrense skadene: hogsthvile, markberedning, feller, insekticider og stubbefjerning.
Utviklingen av nye gransnutebiller er til dels avhengig av hogstfeltets geografiske beliggenhet, og til dels av temperatur og tilgang til mat. En ekstra varm vår kan gjøre at svermingen pågår lenger enn vanlig, akkurat som en kald vår kan gjøre at gransnutebillene graver seg ned tidligere enn de pleier (altså går i vinterdvale).
Kjennetegn og adferd
I svermingsperioden kan voksne gransnutebiller fly flere mil med litt hjelp fra vinden. Som oftest flyr de likevel korte distanser for å finne en yngleplass så nært som mulig. Svermingen om våren skjer etter at temperaturen har kommet opp i minst 18 grader. Det betyr at voksne gransnutebiller først og fremst leter etter passende paringsområder i perioden april og mai.
Gransnutebillen lever hovedsakelig av saftig innerbark fra unge bartrær. Når bark fra røtter, stammer og greiner blir oppspist rundt stammen, kaller vi det ringbarking. Denne adferden pågår som oftest fram til at temperaturen synker såpass mye at gransnutebillene graver seg ned i jorden for å overleve vinteren. Hvis det derimot en ordentlig mild høst, kan ringbarkingen pågå helt fram til november–desember, først og fremst i ungskog de sørlige delene av Norge.
Den som vil lære seg å kjenne igjen gransnutebilleangrep, bør se etter avgnagd bark på stubber og grener. Billene tiltrekkes av terpener som oppstår i forbindelse med avvirkning av skog. Derfor oppholder de seg ofte på samme sted i en lengre periode. Det er også der den legger eggene sine og «tjener sitt livsopphold». Dermed blir det også lettere å oppdage eventuelle angrep hvis man ofte beveger seg i samme område.
Reproduksjon
Når gransnutebillen er klar til reproduksjon, noe som oftest skjer i bakken, søker den seg til områder der det finnes rikelig med stubber. Stubbene fungerer som et «hi» for de ett til to eggene en hunn vanligvis legger hver dag i svermingsperioden.
Eggleggingen skjer først og fremst inntil røttene på unge bartrestubber, særlig furu. Av og til skjer den også i kraftigere greiner og i granstubber, selv om dette for det meste er en nødløsning.
Kjønnsmodne biller parer seg ofte og i praktisk talt hele vegetasjonsperioden. Hunnene legger eggene sine med en gang etter svermingen, noe som pågår helt til august. Av og til gnager hunnen et hull i barken, hvor hun presser eggene inn. Der lar hun dem ligge beskyttet av plantevev fram til tiden når larvene er klare til å klekkes.
Mengden egg en hunn kan legge avhenger av dyrenes aktivitet, næringsstatus og værforholdene på stedet. Generelt sett avtar forplantingen mot slutten av sesongen, da gransnutebillene begynner å bygge opp et reservelager før høsten og vinteren.
Hvordan bekjemper man gransnutebillene?
Siden gransnutebillen ikke er et skadedyr (for hus og hjem), er det ikke nødvendig å behandle med insekticider. I EU er det dessuten et krav om å bruke ikke-kjemiske metoder i første rekke for å redusere gransnutebillenes skadeomfang. For FSC-sertifiserte skogeiere kreves det særskilt dispensasjon for å bruke planter som har blitt kjemisk behandlet.
For å beskytte barken, kan man iverksette tiltak som markberedning, planting av eldre og mer motstandskraftige planter, behandling med kjemiske bekjempelsesmidler og hogsthvile.
Å beskytte plantene sine med beleggbeskyttelse er den mest direkte måten å unngå gransnutebilleskader på. Den tidligere insekticidbehandlingen har dermed blitt betraktelig redusert, noe som sannsynligvis kommer til å føre til en total utfasing i løpet av ganske nær framtid.
En annen effektiv beskyttelse er såkalt skjermstilling. Det kan mange ganger være like effektivt som beleggbeskyttelse, men skjermstilling er vanskelig å bruke i stor skala.
Gransnutebillen som skadedyr
Det finnes en rekke kjente årsaker som avgjør hvor omfattende et angrep blir. Noen av disse årsakene er plantens art og jordsmonn, geografi, hogstfeltets alder samt tilgangen til mat.
Det at gransnutebillen betraktes som et skadeinsekt i skogsindustrien, kommer først og fremst av at den har en adferd som gjør omfattende skade på nyplantet skog. Dette er skader som ofte fører til at skogeierne taper store beløp hvert år. De fleste skadene oppstår i forbindelse med at nyklekte biller gjør et såkalt næringsgnag, noe som skjer både vår og høst.
Problemet med gransnutebiller betraktes av mange som et direkte resultat av barhogst med etterfølgende nyplanting. Duften fra hogstfeltet lokker til seg gransnutebillene, og de nysatte plantene inneholder tilstrekkelig med næring til at billene blir værende.
Vanlige spørsmål om gransnutebiller
Det finnes forskjellige mekaniske beskyttelser for dekkrotplanter. Beskyttelsen har vist seg å være like effektiv som for eksempel insekticider og kan brukes både det første og andre året.
Du kan prøve å så i forbindelse med markberedning, helst ett til to år etter avvirkning. På denne måten er feltet minst fire år før plantene har nådd en størrelse som tiltrekker seg gransnutebillene. Hvis det er noen biller igjen, altså.
Det er gjort tester med hvitløk og andre substanser som avgir en sterk og – i følge noen – illeluktende duft. Noen av dem hadde en viss effekt, men dessverre var den ganske kortvarig. Det er viktig å huske at gransnutebiller har helt andre lukt- og smaksreseptorer enn for eksempel mennesker.
Det vil kunne føre til redusert forøkelse og til at larvene som er igjen får dårligere forutsetninger for å overleve. På den annen side vil røttene som bløtlegges kunne bli potensielle habitat for gransnutebillenes egg, så det finnes både fordeler og ulemper med denne metoden. Kan man beskytte mot skader uten å bruke giftige bekjempelsesmidler?
Kan man unngå gransnutebiller ved å så i stedet for å plante?
Jeg har hørt at planter kan behandles med for eksempel hvitløk siden gransnutebiller ikke liker duften. Er det virkelig sant?
Kan vi ikke bare ta bort alle stubber slik at larvene ikke kan utvikles?
Vurder guiden: